SINNATAGGENS SØSTER OG VIGELAND               3.4.2012
Til K.K. Ikke svar

En kommentar til kronikken av Bodil Stenseth 27.Februar.

         Ja stå på jenter. Bli mye sintere. Tramp med beina og skrik ut frustrasjonen over verden, sånn som Vigelands lille guttebarn i parken. Men Vigeland, stakkar, tenkte nok ikke kvinnesak, jeg mener: ikke nok kvinnesak, han laget i sitt enfold bare en liten gutt såvidt over bleiestadiet som er sinna for et eller annet og det er såpass alment gjort, såpass godt modellert og såpass tatt på kornet at folk fryder seg over gjenkjennelsen.
Maken til Vigelandsparken finnes ikke i verden – og sannsynligvis kommer det ikke maken heller. Det skyldes for det første Vigelands kraft og energi som kunstner, dernest Oslo kommunes ( Jens Thiis') overbevisning og satsingsvilje. Det er sjelden nok å finne en billedhogger av Vigelands støpning, i demokratiets æra vil man neppe heller forsvare et slikt oppbud av midler over så lang tid til et storslagent prosjekt med en enkelt kunstner. En krysning av tilfeldigheter? Man kan naturligvis strides om parken er en god idé – satt opp mot hva området ellers kunne brukes til og hva Vigeland ellers hadde kommet til å skape?  Tusener av besøkende kan ikke ta feil – eller kan de?  Det finnes en del skulpturparker, men de aller fleste rommer arbeider av flere kunstnere. Det finnes områder som er viet til en enkelt skulptør, men de er atskillig mindre i omfang. Et eksempel er Millesgården som ligger vakkert til på Lidingø ved Stockholm og viser billedhoggeren Carl Milles' hovedproduksjon.
Den sleivete oppfatningen av Vigelandsparken som en samling av nakne figurer med ariske trekk har ligget der siden krigen; tyrenakker, kraftige kjaker, naturalisme i positur (Vigeland hadde selv en kraftig fysiognomi). Den oppfatningen blekner vel i dag. Sammenlignet med en nazistisk billedhogger som Arno Breker ser vi forskjellene: en klassisistisk naturalisme står Vigeland fjernt mens Breker eksellerte i superdefinerte muskler, glatt overflate og utvendig, heroisk drama. Jeg har lest et sted at Maillol i Paris en gang under krigen ble invitert til offisiell utstillingsåpning med Breker og i sin nød skal ha sagt : - Jeg er ikke i stand til å modellere et kne slik som Dem! Nei, men det er heller ikke nødvendig. Det er ikke dét det gjelder. La gå, en senere bronsegruppe som «Slekten» ser (u)lovlig heroisk ut med forloren patos, sett sånn fra Ikeakroken, men vi er vel ikke i lidenskapenes vold, er vi? Enkelte figurer er kanskje litt summarisk utført? Vi har problemer med våre helter.
Som Bodil Stenseth skriver tenkte Vigeland stort om menneskehetens saga fra vugge til grav – men dramatiske effekter er det lite av; de fleste skulpturene står stille, eller sitter, noen er i bevegelse, riktig nok, men det dreier seg oftest om det indre drama, skulptøren som dyptborende psykolog. Det indre drama uttrykt gjennom en ytre stilling eller gest, i en valgt form, hvilket annet valg har skulptøren? Tydeligst i gjennombruddsverkene; skulpturen over Camilla Collett i Slottsparken eller  Abelmonumentet lengre nede, hvor han ligner mest på  Rodin – som var tredve år eldre og som han beundret.
Mannen foran kvinnen, bak kvinnen,- i kamp og omfavnelse ; Mannen og Ynglingen, dramaet Far/Sønn, den unge i voksende styrke og opprør, farens tukt og autoritet (har vi taket på ham som arier der?); Far/Datter; Moden mann og Ung pike; Mor/Barn....  Alt er der, livets hjul, vårt drama. Vi ser mennesker i alle aldre, gjennom alle livets stadier, Vigeland viker ikke tilbake for å vise oss som gamle og avfeldige; innsunkne muskler, knoklene trer frem under huden inntil det heslige, det er ikke vakkert, kanskje  - men det er sant. Heroisme?
Kanskje har ingen kunstner av noen kategori vært så opptatt av menneskets bane fra frø til knokkelhaug, og gitt det så overbevisende uttrykk. Vi behøver ikke engang gå til steinskulpturene rundt Monolitten: den som tar seg tid rundt den svære fontenen og opplever de små bronserelieffene blir fylt av undring og ærbødighet over en nesten stillferdig visjon. Mytiske scener
veksler under våre altfor jordiske betingelser, modellert med kunnskap, glede og sorg i hvert avtrykk. Dyret er også med, som skjebnefellesskap – vi er ensomme uten dyr og bebor den samme sfære og alt skal dø en gang – snart.
Og endelig erotikken. Denne urkraften - for å unnskylde oss kaller vi det en drift – ligger under det meste av det som Vigeland skaper. For mannen er det  kvinnen som er inngangsporten, derfor kan vi jo ikke slippe taket i henne! Det tok visst noen år før hans erotiske pennetegninger slapp ut til offentligheten – i likhet med Rodin's akvareller. Den som har sett dem får seg en vekker, og atter en gang: maken er ikke gjort av noen kunstner jeg vet om. Den som roper pornografi har ikke forstått. Han var klar over at trøkket var stort: han kalte det sin galskap. Men en skapende sådan.