«eNaRKay»
                                  Portretter fra vårt offentlige liv .

         Maleren får vel nærmest be om unnskyldning for dette besatte prosjektet!
Det begynte med at jeg fikk en trang til å lage portretter av noen kjente fjes som stadig dukket opp i TV-ruta, mens de satt der i Dagsnytt 18, Nytt på Nytt, Dagsrevyen, Debatten, Trygdekontoret, Brille og så burtetter.... Og ja , jeg har fotografert dem i ruta som utgangspunkt - jeg ville nok heller hatt de herrer og damer i atelieret men... (Cézanne lot modellen en gang sitte over 50 ganger og ennå ble det ikke bra...) Blant mange fotoknips var det kanskje ett som uttrykte hva jeg var ute etter, noe som var TYPISK - eventuelt morsomt, kanskje utleverende - MEN det har aldri vært min hensikt å henge ut noen.. Etterhvert ballet det på seg.
Maleriske utfordringer foreligger alltid, og hvordan skulle de løses? Jeg har forsøkt å nærme meg hvert portrett som om det var det første, søkt å variere uttrykk og malemåte innenfor – og helst bortenfor – lyst og talent. Det har  vært en læretid! Utvalget av personer har vært superdemokratisk i den forstand at jeg har kastet meg over et fjes uten å skjele til stand og posisjon – face value! Likevel er jo litt av poenget at nettopp disse folka har, på forskjellig vis, gjort sitt for å komme i offentlighetens søkelys og hatt krav på vår interesse. Men ingen må føle seg fornærmet over at de ikke er med her – og ingen må føle seg beæret over at de er det!
Kan man tenke seg et godt maleri som er et dårlig portrett? Utvilsomt. Picasso – var det vel – som, kritisert for at bildet ikke lignet svarte: hvem spør etter det om 50 år? (For min del må jeg tilstå at selvsikkerheten her ikke virker helt overbevisende akkurat når det gjelder portretter!) Kan vi omvendt tenke oss et godt portrett som er et dårlig maleri - det ligner jo på en prikk! Å ja da.
Dengang det ble mote hos de kondisjonerte å bestille portretter av husets fruer og herrer kunne det hende at kontrakten tillot oppdragsgiver å nekte å motta bildet hvis han ikke var fornøyd; maleren kunne stå der med skamma og uten pengene. Noen malere laget derfor flere utgaver og lot oppdragsgiver velge ut det han eller hun likte best – rimeligvis det som virket mest flatterende i alder, skjønnhet eller staselig fremtoning! Andre tillot underveis besøk på atelieret – eller var forpliktet til det – hvor bestilleren kunne peke på nesa og mene at den var for lang eller forlange mere gnist i blikket, etter mottoet: Kunden har alltid rett. Rolf  Stenersen har fortalt om den unge mann som kom til Munch og ville bestille et portrett av seg hvorpå maleren etter en kort granskning mente at han fikk komme igjen når han hadde fått noen trekk! Fornærmet gikk den unge mann til konkurrenten Ludvig Karsten og fortalte om det forsmedelige nederlaget hos Munch; - De skal få så mange trekk De vil av meg! - skal Karsten ha svart.
Nå er det dét at de folka jeg har malt aldeles ikke har bestilt noe portrett og i de aller fleste tilfelle ikke engang hadde kommet på tanken å gjøre det! Det slo meg en dag ved staffeliet som et lyn at selv om de har opptrådt på vår alles TV-rute, er de da å anse som fritt vilt slik at alle med eller uten god vilje kan kaste seg over dem sånn på et lerret? Jeg trøstet meg fort med at både politikere og kulturpersonligheter åpenbart har måttet finne seg i temmelig hårdhendt behandling både i avis og på duk uten å insistere på fengsling av maleren og inndragning av lerreter og jordisk gods. (Forøvrig ser det ut til at det eneste som kan få en maler i fengsel nå for tiden hverken er frekkhet, usedelighet eller rabiate politiske utsagn men mistanker om for lite innbetalt til statskassen....) 
Men altså, hvis nå noen av de portretterte blir rasende misfornøyd burde jeg være villig til, eventuelt, å selge til spottpris eller – etter konferanse med galleristen - fjerne bildet fra veggen?  På den annen side: hvis enkelte skulle være såre fornøyd fordi de ser yngre, penere, snillere, mere myndige eller staselige ut enn de egentlig er, kunne jeg da hevde at jeg hadde gjort meg fortjent til et påslag? Det skal ha hendt at en ektemann som hadde betalt dyrt for sin kones portrett klaget til kunstneren over at han ikke hadde ydet henne rettferdighet hvorpå maleren forsvarte seg med : - De kommer til meg med en potet og venter at jeg skal levere en fersken!
Spørsmålet trenger seg uansett på : hva er et godt portrettmaleri? På Parnasset ser det ut til å være enighet om at alt som maleren gjør på lerretet må tjene én eneste hensikt: å fremstille modellens essens og karakter. All lefling med overflaten som sådan, med skrukker og tilfeldigheter, skygger og valker er bannlyst så sant de ikke som et brennglass fokuserer på personens indre kvaliteter – den indre likhet! - hans eller hennes sanne vesen og til og med moralske habitus! Strenge saker. Det spørs om ikke litt mindre kunne gjøre seg, jeg mener, det må være mulig å ta folk på kornet med et skarpt øye og håndverksmessig dyktighet uten akkurat å flå et menneske. For, vegrer maleren seg: det eneste som finnes er OVERFLATEN! OK. Så er det den vi må arbeide med; løse opp, vri, vrenge og dreie på; kna,forlenge og forkorte, dramatisere, plukke fra hverandre og sette sammen igjen av hjertens LYST, LIDENSKAP og NYSGJERRIGHET! Det 'objektive' portrett må være en misforståelse og det ville knapt nok interessere oss  - det er mulig det kunne gjort seg som passfoto. Som all billedkunst er portrettet sett gjennom et temperament; 'SANNHETEN' er skjult og subjektiv.
Det finnes KVINNER og det finnes MENN; jeg tror at skal kvinne-portrettet bli godt må du være litt forelsket i henne mens det står på  - du må beundre hennes bluse og sjal og henge på henne smykkene som en sjalu ektemann, kjæle med halsens bue, plasere øyenbryn og sminke like veloverveid som til det ballet som intervjusituasjonen kanskje ble en erstatning for!...og Mannen? Han skal du male med respekt og innlevelse; det kan hende du må møte ham i duell!
Fordelene med portrett som maleri fremfor fotografi er at du kan fremheve det du trenger, utelate det som ikke understøtter idéen og uttrykket; du kan velge å understreke en karakteristisk og kjær asymmetri, male en bakgrunn som kontrasterer eller som ikke gjør det (djevelen sitter i bakgrunnen, noe enhver fotograf vil være enig i), du kan sette inn personen i suggererende miljø, overdrive gester og mimikk (humor er ikke fremmed for portrettet, men forsiktig!), velge farger til tema og person (hos Munch var den modne kvinne oftest farlig rød mens sjalusien var grønn, melankolien  kanskje fiolett... som kjent hevdet Munch at han ikke fryktet fotografiet siden det ikke kunne fotografere i himmel og helvete). Fordelene, om vi kan si det slik, i forhold til skulpturen, er at du kan velge blikkvinkel og utsnitt!  Der skulpturens styrke er at den står der som en ting i verden som ikke er til å komme forbi og som erobrer rommet omkring, virker maleren som den rene sjonglør og sjarlatan: ut fra en enkelt byste kan han male hundre bilder!
Du kan, også i portrettet, vri fargene dit du vil ha dem; var det Monet som sa at synes du trærne ser røde ut så maler du dem røde!; Matisse smalt til med dengang usette fargekombinasjoner i noen portretter, van Gogh malte himmel, aker og bonde med sjelens opprørte palett, Kirchner, Jawlenski, Nolde lot all skam fare og behandlet flatene tilsynelatende helt etter dagens humør. Men vi vil ha ORDEN og STRUKTUR, vi vil ha MENING og LOGIKK, så du kan gjøre hva du vil bare du oppfyller visse krav..... Og du får ikke i pose og sekk: vil du modellere et hode på duken så du kan føre blikket over lerretet og formelig kjenne den 3-dimensjonale formen stige frem som VIRKELIGHET  da må du renonsere på leken med ville farger. Det visste de gamle; Rembrandt, Velazquez ....... Vi står på skuldrene til våre malerhelter som erobret nytt land for maleriet; hva er vel dét å plante et flagg under Nordpolen mot å ha innført kubismen i verden.... surrealismen, ekspresjonismen...!
En av grunnene til at maleriet som kunstnerisk uttrykksmiddel aldri vil dø, etter hva jeg tror, er at grunn-elementene innskrenker seg til to : FORM og FARGE (det er selvsagt også grunnen til at de har navngitt et helt skolefag). Med bare disse to verktøy, formen og fargen, har all malerkunst blitt produsert siden urtiden ved hjelp av forskjellige maleteknikker, innenfor ulike kulturer, samfunnsforhold og tidsaldre, grunnende over spørsmålet : HVORLEDES skal jeg mest overbevisende forene mine mer og mindre villige slaver: farge og form, for å uttrykke min søken etter SANNHET, min HENGIVELSE og ÆRBØDIGHET, min TANKE og FØLELSE?
Portrettet har fettere og kusiner: masken, tegneserien, karikaturen, avistegningen. Det forundrer ikke at Picasso - etter å ha oppdaget den rå uttrykkskraften hos afrikanske masker - plutselig i gjennombruddsverket Les Demoiselles d'Avignon vrenger trynene på to av de fem kokette kvinnefigurene, som med øks, i en tilsynelatende fortvilet gestus for å finne veien videre. Og hva med Francis Bacon som brått slenger noen ville fargeklatter inn i portrettet og vrir på anatomien i håp om at det skal trylle frem en slags transcendental likhet – samtidig som de gjør bildet malerisk nytt og interessant : gir det noe mer til bildet? - skal det få stå? - eller skal jeg viske ut og prøve magien på nytt?
En særlig sjanger er selvportrettet. Vi har sett en del av disse granskende skråblikk; hvem er jeg - kjenner jeg meg selv? Enkelte har brukt selvportrettet som en nådeløs – og nysgjerrig! - dagbok, som sporer årenes gang over tinningene, alderens nedslag gjennom skuffelser og gleder – til visdom og gebrekkelighet?. Vi tror oss å kjenne Dürer, Rembrandt, Munch, van Gogh, Gaugin, Schiele, Frida Kahlo og mange flere på en særlig måte gjennom deres selvportretter. Psykologisk dybdeboring og innsikt fra maleriets mestere.
Mens masken skal ha gjenkjennelige stamme-trekk er portrettet  individuelt. Vi lærer uansett av maskens strenge husholdning med midlene: less is more! Vi kan flikke og file på en hals og et kinn til de blir en bløt deig av påstått kvinnelighet mens en renskåret flate med en klar øyebue står der av seg selv og lyser. Akkurat hos masken er for eksempel munnpartiet et kraftig karakteristisk trekk mens det hos et klassisk portrett skulle være bortimot nøytralt, antagelig for at ikke portrettet skulle virke for kjødelig og for lite verdig! Siden mange av portrettene som vises her er observert mens de sitter foran en mikrofon – som noen ganger er tatt med, andre ganger ikke – kan bildet risikere å ende som fotorealistiske snapshot. Akk ja – vær dristig mann!  Et portrett nå for tiden får tillate seg å operere innenfor et større register uten at folk blir fornærmet; beskjæringen for eksempel, man går tettere på.
PROPORSJONER! Plasér munnen feil mellom haken og nesetippen og bildet vil aldri noensinne ligne, lag pannen for bred eller munnen for smal og du har bommet på livgivende karaktertrekk. Likevel må du ta sjanser. Som vi vet kan portrettet være frontalt, i profil eller et sted i mellom – til og med bakfra hvis du er god nok!
En maler burde kanskje ikke tilstå det, men under den vakreste hodeform ligger et grinende kranium! Litt mer forfinet hos kvinnene: mindre panne og øyebuer, mindre hake som regel...huden (kroppens viktigste organ mente gutten, for det holdt alt det andre på plass!) legger seg skånsomt og utjevnende over knokler, tenner og muskler, brusk og øyenhuler og strekker seg  silkebløtt over vakre kinnbein så ingen assosierer noe underliggende, fosfatholdig skallebein med denne levende og pustende skapning. Det skader ikke å kjenne sin anatomi men slik viten kan ikke erstatte BEGEISTRINGEN over figuren og den ytre form. 
Med digitaliseringen gikk fotografiet inn i en ny æra. Fotografene kan nå operere med billedbehandlings-programmer på PC som inneholder «verktøy»  lånt fra håndverks-siden slik som «pensel», «viskelær», «malingspann» etc. og dessuten manipulere lysstyrke, metning og kulør samt alle andre karakteristika på en billedflate, korrigere for røde øyne (hvis ikke fotoapparatet allerede har gjort det); komponere bildet ved å legge lag på lag dekkende eller transparent... kort sagt gjøre alt det maleren kan på sitt lerret og – kan det se ut til – vel så det?
Siden vi er inne på det og i folkeopplysningens navn: det har seg slik at fargene som de fremstår på dataskjermen er additive mens utskriften – som maleriet – opererer med subtraktive farger. Når et malepigment eller print-blekk ser grønt ut for øyet skyldes det at pigmentets molekyler har absorbert alle bølgelengder i det SYNLIGE SPEKTRUM utenom de grønne, som reflekteres fra lerretet gjennom øyelinsen til netthinnens staver og tapper og videre gjennom myriader av elektronforskyvninger langs øyenerven inn til hjernens syns-sentrum som signaliserer : GRØNT !.. osv . Derimot gir overlapping av transparente, additive farger som f.eks. rødt og grønt på billedskjermen  gule bølgelengder slik de oppfattes av øyet. Hevdvunne prinsipper som komplementær-, sekundær- og tertiær-farger eller oppdeling i varme og kalde farger blir ikke nødvendigvis meningsfulle i det digitale univers, men holder stillingen for en maler!
Vel, gir så selve håndverket noe til et maleri som et tilsvarende billedbehandlet foto ikke kan gi? (Nå har man lenge kunnet kjøpe fotokopier av berømte malerier trykket digitalt på lerretsduk – from China with love - så det er tydelig hvilket medium som er gjevest!) Et trenet øye vil ikke ha store vanskeligheter med å se forskjell, men det viktigste er tilblivelses-prosessen. Det kan virke som om digitalbildets ømme punkt er ORIGINALEN. Det synes klart at uansett manipulasjon og dyktighet ved skjermen vil digital-nerder aldri  prestere en Holbein eller en Leonardo   - men gi dem en original og de vil trylle med den!
Saken er vel den at billedkunst kan lages på mange måter – fotografiet er for lengst tatt inn i varmen som kunstform – slik at alle uttrykk og alle teknikker er tjuver på samme marked i kampen om oppmerksomhet og utvikling, anerkjennelse – og penger. Så gjelder det å stjele det man har bruk for. For eksempel kan malerne fra digitalistene lære av uttrykket solarisasjon, et fenomen som alle husker fra svart/hvitt-negativene: lyse felter fremstår spøkelsesaktig mørke og omvendt - et vrengebilde - noe som hos fargenegativer følger bisarre lover og gir overraskende resultater.

                                                         Desember 2013 : Johannes Block Hellum